Cheung Chau 'Lucky' Bun Festival
Det er en blanding av ritualer, kultur og boller, alt mot et bakgrunn av smekkende trommer og gonger
Den Cheung Chau Lucky Bun Festival, som holdes årlig på den lille øya Cheung Chau, bare en fergetur unna byen, er virkelig funky, merkelig til kjernen. Også kjent som Jiao-festivalen (bokstavelig talt “gå bort” på kinesisk), har Bun-festivalen blitt feiret i over 100 år, og blir raskt en essensiell ting å gjøre når man besøker Hong Kong. Festivalens opprinnelse ligger i det vakre stedet der kulturell arv, historie og folklore møtes. Ifølge legenden ble pesten som feide over øya for over et århundre siden under Qing-dynastiet stoppet av utøvelsen av ritualer, som fortsatt fortsettes den dag i dag. Disse inkluderer å parade guddommens statuer gjennom gatene og sette opp spesielle altere til guden Pak Tai, for å drive bort onde ånder. Nylig feirer innbyggere, turister og forbipasserende likt og gir takksigelser til Pak Tai for å beskytte dem, ved å brenne røkelse ved spesielle altere, spise veganske boller, hver med det kinesiske symbolet for “lykke” stemplet på dem, og delta i Piu Sik (Flytende Farger) paraden ved denne Hong Kong-attractionen.
Min opplevelse som vestlending som deltok på Bun-festivalen var utrolig. Riktig nok kalt en av Time.com's “Topp 10 Merkelige Lokale Festivaler,” er det en blanding av ritualer, kultur og boller, alt mot en bakgrunn av bankende trommer og gong. Min reise til landet med de Lucky Buns begynte ved Pier 5, Central, hvor jeg måtte velge mellom ferje med vanlig rute eller “Rask” ferje. Da jeg innså at den raske ferjen var omtrent dobbelt så dyr (HK $35,30) og bare 15 minutter raskere, valgte jeg den vanlige ferjen. Den time lange ferjeturen er en utflukt i seg selv, spesielt når man seiler gjennom Victoria Harbour, og gradvis ser skyskraperne gli forbi og forsvinne, erstattes av grønne øyer og bølgende blå bølger.
Et tips: Tenk Staten Island Ferry. Den andre dekk hadde en rad med seter som så bakover, noe som ga meg en åpen, ubegrenset utsikt bak på ferjen, den beste plassen for å ta bilder.
Ut på venstre side så jeg vår vanligvis søvnige destinasjon, med fiskernes fargerike båter som vugget i velkomst. En sjarmerende liten øy hvis livsgrunnlag er havet som omgir den, båter og gamle 1970-talls sykler langt overgår biler. Livet er saktere, flyter med bølgene og tidevannet i havet. I dag, derimot, var øya virvlet, klang, og klatret til liv, med mengder av festende feirende overalt.
Jeg gikk ned en av hovedgatene ved vannet, og prøvde å forestille meg hvordan dette stedet vanligvis ville se ut. Midlertidige teltforlengelser av butikker, utendørs sitteplasser i restauranter og boder som solgte alt fra ferske fruktspyd til Lucky Bun suvenirnøkkelringer ble alle reist for anledningen. For ikke å gå glipp av en av de viktigste begivenhetene , Piu Sik, eller “Flytende Farger” paraden, skyndte jeg meg til sluttpunktet, det store torget. Hver guddom blir paraded gjennom gatene av et annet ‘team,’ som hver har på seg en annen farget, festlig t-skjorte. På samme måte som dragebåt-racene, er det en del parade, del race, med guddommene som returneres i et forvirrende fargesøkk mens bærere løper forbi, banker gong og (til tider) gjør dragedanser, hver oppmuntret av de heie crowds.
Deretter kommer prosjonen av “flytende” barn, som, ved optisk illusjon, ser ut til å fly over bakken i sine tradisjonelle klær. Mens hver er unik, har alle som mål å skremme bort onde spøkelser og ånder som vandrer rundt på øya.
Da paraden nærmet seg slutten, rettet jeg oppmerksomheten mot de store midlertidige utstillingene som utgjorde det store torget. Pyntet med fargerike flagg var det en scene hvor kantonesisk opera ble oppført, ved siden av et alter som bølget med røyk fra gigantiske røkelsespinner og tre separate åpne telt som viste fram de tradisjonelle Bun-tårnene. De store var omtrent som amerikansk tipi-konstruksjon, koniske i form, hule i midten; bare disse var omtrent 15 meter høye og dekket med ekte lucky buns.
Jeg gikk tilbake gjennom de svingete, smale smugene, og fulgte nesen min som ville lede meg til de ettertraktede Lucky Bun-bodene. Køene var enorme, men duften av nybakt brød som snek seg ut fra kjøkkenene blandet seg med klangen fra de snurrende lionsdansene som forflyttet seg, “spiste” de tilbudte salatene hengende utenfor butikkene, noe som gjorde ventetiden underholdende med god mulighet for å se på folk. Da jeg endelig kom til fronten, så jeg boller overalt, i alle faser av prosessen – deigen ble eltet, folk bar ut metallbrett med nybakte vanlige boller fra ovnen, hentet brett fra avkjølingsstativ, stemplet (bokstavelig talt!) bøllene med den røde “lykkelige” kinesiske karakteren, og ble båret i kurver, pakket i bokser, og spist der og da. Jeg lærte at det er tre typer fyllinger for denne anledningen: søt rød bønn, sesam og lotusfrø. Mens jeg hadde smakt de to første i andre retter før, var lotusfrøpasta helt ny for meg. Initially, mistenksom over den grønlige fargen, var den søte, karamellaktige, lette pastaen deilig! Tips: boller er mye mer mettende enn de ser ut! Du vil mest sannsynlig være mett etter bare én.
Etter min deigde glede vandret jeg gatene, oppdaget trendy, funky små butikker , smakte på sjømatspesialiteter som øya er kjent for, og stakk innom et lokalt supermarked for en drink, som jeg nippet mens jeg satt på sanden og så utover den mørkede havet med lysene fra Hong Kong som blinket i avstanden. En time unna førte meg til en helt ny verden.
Ved midnatt kom festivalens høydepunkt: Bun Scrambling Competition. Målet er å ta så mange av de ettertraktede bollene på toppen av Bun-fjellet som mulig, for å gi familien din lykke og mat i året som kommer. Tenk på det som klatring, bortsett fra at grepene er boller! På grunn av sikkerhetsspørsmål er den nåværende klatremodellen komplett med sikkerhetsklatreseler, og de bruker plastboller i stedet for ekte for å resirkulere. Et signalknatt ble gitt og Bun-tårnet kom til liv, folk klatret og skyndte seg som maur opp et tre. Vinnerne ble seremonielt erklært, og fyrverkeri sprutet ut fra bun-fjellet, og avsluttet med en glitrende eksplosjon av konfetti blant bråkende applaus. En episk finale på en hundre år gammel festival, og et uvurderlig glimt inn i folklore og tradisjon.
Detaljer om neste års festival:
Når: 14.-18. mai 2013
Hvor: Cheung Chau Island
Hvordan komme dit: Ta ferjen (enten “Rask” 45 minutter, HK $35, eller vanlig, 1 time, HK $18) fra Pier #5 i Central. Den avgår omtrent en gang i timen, men sjekk tidsskjemaet, da tidsskjemaet for denne helligdagen er annerledes.
